| Nedlastbare filer: |  |  |
| Kildekode |
Innledning til Fru Inger til Østråt, 2. versjon
ført i pennen av Asbjørn Aarseth
OPPFØRELSE
Den nye utgaven ble straks sendt til de viktigste teatrene i Danmark, Sverige og Norge, med håp om at skuespillet kunne bli oppført. På Kongl. Dramatiska Theatern i Stockholm ble stykket antatt, men det ble ikke oppført før i oktober 1877. Derimot gav henvendelsen til Det kongelige Theater i København også denne gang negativt resultat. Den 7. januar 1875 leverte teaterets sensor Christian Molbech sin vurdering til teatersjefen, «Conferentsraad» Andreas Linde. Han hevder «at det Billede, som i dette Skuespil oprulles, er saa mørkt og fortvivlet fra først til sidst, at en scenisk Fremstilling deraf ikke vilde løfte Betragteren, men virke tungt og trykkende paa Sjælen» (Agerholm 1910–11, 277). Et lyspunkt i dette bildet er Elines kjærlighet, men den blir umiddelbart oppslukt av det mørket som omslutter hele handlingen. Etter Molbechs skjønn hadde Ibsen gjort den vanlige feilen å holde hovedmotivet skjult ikke bare for skuespillerne, men også for tilskuerne. Dersom man tidligere hadde fått kjennskap til at fru Inger har en sønn, ville man ha forstått hennes karakter og handlemåte bedre. Molbech kunne også peke på positive momenter: «Om Situationernes Spænding, Personskildringens Liv og Fylde og Diktionens Kraft ere Meningerne vistnok temmelig udeelte.» Dette kunne likevel ikke oppveie hovedinnvendingen, nemlig at stykket i overveiende grad ville gi publikum et inntrykk av håpløshet:
Ved Stykkets Slutning er det som om et Jordskred var styrtet ned over et Landskab og havde begravet alt, uden at der paa et eneste Punkt viser sig et Haab om Fornyelse. Men Poesien skal ikke blot vise os Død og Undergang, den skal ogsaa derigjennem forkynde Liv og Opstandelse (Agerholm 1910–11, 277).
Også i Danmark undret man seg over at det danske publikum på denne måten var henvist til å gjøre bekjentskap med et så betydelig drama fra papiret i stedet for fra skueplassen. Erik Bøgh, dramatisk forfatter, redaktør og tidligere artistisk direktør ved Casino Teater i København, skrev i en av sine Feuilletoner om Fru Inger til Østråt at
det iagttager Formens aller strængeste Fordringer, fyldestgør den poetiske Retfærdighed til det Yderste og frembringer en overvældende Virkning ved kun at anvende virkelige Mennesker – ikke Repertoirefigurer – i én Handling, der foregaar paa ét Sted og paa én Aften, og det med Forsmaaelse af alle Deklamationer, al musikalsk Bistand, al Balleteffekt, al Massevirkning, kort sagt alt det sceniske Tilgifts-Udstyr, der snildt benyttet er stærkt nok til at holde de svageste Arbejder oppe (Bøgh 1875, 254–55).
Men også Bøgh måtte medgi at skuespillet mangler lys: «Maleriet er udført i Mørkt paa Mørkt – der hviler et saa knugende Mulm over det Hele» (Bøgh 1875, 257).
Det eneste faste ensemblet som var i virksomhet i Norge på denne tiden, var Christiania Theater. Til dette teateret sendte Ibsen 1. desember 1874 den nye utgaven av Fru Inger til Østråt sammen med et brev til teaterets styre, hvor han blant annet skriver:
Stykket har ikke tidligere været spillet på Kristiania theater. Det foreligger nu i en for replikbehandlingens vedkommende gennemarbejdet skikkelse. Den tidligere deklamatoriske form er fjernet, og en mere realistisk og natursand udtryksmåde er trådt istedet. Jeg tror at stykket ligger godt for personalets kræfter; fru Gundersen har allerede i tidligere tider ytret levende ønske om at få spille titelrollen, hvilket jeg tror hun vil kunne gøre med betydelig virkning. Nye dekorationer eller kostumer udkræves ikke.
Denne sendingen ble 4. januar 1875 fulgt opp med et brev til teaterets svenske sjef Ludvig Josephson. Ibsen var spent på teatersjefens mening om skuespillet og på dets fremtidsutsikter på teateret, og han la ved et forslag til hvordan rollene burde besettes. Ikke lenge etter fikk han melding fra Josephson om at stykket var antatt, og Ibsen var rask med å foreslå 20. mars som premieredato. Det var to grunner til dette forslaget, «thi på denne dag, der er min fødselsdag, fejrer jeg mit 25-årige forfatter-jubilæum» (7. februar 1875). Teateret aksepterte forslaget, og skuespillet fikk premiere 20. mars 1875. Til premieren var det solgt 382 billetter (NBO TS ark A2 143).
Rollefordelingen ble nesten slik Ibsen hadde ønsket. Tittelrollen gikk til Laura Gundersen, Eline Gyldenløve ble spilt av Johanne Juel, og Nils Lykke ble spilt av Arnoldus Reimers. I rollen som Olaf Skaktavl hadde Ibsen tenkt på Johannes Brun, men da han var syk, ble denne rollen spilt av Andreas Isachsen. Ibsen hadde ønsket Sigvard Gundersen i Jens Bjelkes rolle, men teateret valgte Hjalmar Hammer. Skuespiller Ole Johan Bucher var uønsket av dikteren i denne oppsetningen: «Herr Bucher vilde jeg gerne have holdt borte, da det forekommer mig at han fordærver alt, hvad han får med at bestille» (brev til Ludvig Josephson 4. januar 1875). Teateret så det ikke på samme måte, og Bucher fikk den lille rollen som Ejnar Huk.
MOTTAGELSE AV OPPFØRELSEN
I pressens omtaler av oppsetningen kom ulike vurderinger av Fru Inger til Østråt til uttrykk. At Ibsen i denne utgaven hadde byttet ut sjangerbeskrivelsen «historisk drama» med «skuespil», hindret ikke kritiske betraktninger av dikterens nokså frie bruk av det historiske forelegget. Den mest positive anmelderen, Aftenbladets A. Grønvold, skrev 23. mars 1875 at han ikke ville dvele ved dette spørsmålet eller ved dikterens oppfatninger av de historiske personlighetene som ble fremstilt. Det viktigste for ham var at verket inneholdt «Scener af stor dramatisk Virkning, Overraskelser, Knuder og Løsninger, saaledes er der navnlig i Dialogens erotiske Partier Poesi og Skjønhed» (Grønvold 1875).
Anmelderen i Dagbladet 22. mars 1875 brukte derimot mer enn halve plassen til en kritisk gjennomgang av interiørbeskrivelsen, av fremstillingen av fru Ingers personlighet og av Nils Lykkes forhold til de unge pikene på Østråt, som han fant meget fri. Ifølge kritikken kunne man se at Ibsen i dette skuespillet ikke var nådd frem til det herredømmet over situasjonen som han hadde vist i De unges Forbund. Han hadde nemlig måttet gripe til «den Udvei at lade de handlende Personer selv meddele sig direkte til Publikum, dels i Monologer, dels i en Dialog der hyppig falder noget i det Brede og det Trættende» (Anonym 1875). Dessuten var eksposisjonen uforholdsmessig lang, mens avslutningsscenen var overlesset med altfor sterke effekter. Oppsummerende hevdet anmelderen at Fru Inger til Østråt «er det af Ibsens dramatiske Arbeider, som mindst vil bidrage til at hævde ham den Plads paa vor nationale Scene, som tilkommer ham». Valget av nettopp dette skuespillet til markering av dikterens 25-årsjubileum var derfor «omtrent det mindst heldige, som kunde træffes» (Anonym 1875).
I Ny illustreret tidende skriver Kristian A. Winterhjelm 4. april 1875 at den som nøyer seg med å lese Fru Inger til Østråt, ikke så lett oppdager svakhetene. De kommer frem i den sceniske realiseringen og gjelder den avgjørende betydningen tilfeldighetene får, uten at de handlende kan avverge det:
Den menneskelige Aands Energi og Handlingsevne kommer derved ikke til sin Ret ligeover for Skjæbnens Tilskikkelser og det blinde Tilfælde. Men især hvor der til Baggrund for Stykket staar opslaaet et saa vigtigt Tidsafsnit af Norges Historie, og hvor saa store Ting synes afhængige af de her handlendes Evner og Beslutninger, der bliver det ogsaa noget trykkende at se Skjæbnen, Tilfældet, spille den bedste Trumf ud (Winterhjelm 1875).
Ikke desto mindre finner anmelderen at skuespillet fører med seg en «Duft af virkelig Poesi». Han mener at det er så mye ved det som er storslagent anlagt og kraftig utført, at virkningen på publikum er betydelig, selv om noe av den positive interessen skyldes stykkets vitnesbyrd om et tidligere viktig stadium i en stor og populær dikters utvikling.
På Christiania Theater stod Fru Inger til Østråt på plakaten seks ganger i løpet av vårsesongen 1875, og dessuten to ganger om høsten. For disse åtte oppførelsene kunne Ibsen notere et honorar på 300 spesidaler (NBO Ms.fol. 3222).
I Finland ble Fru Inger til Østråt spilt første gang høsten 1880. Det var Nya Teatern i Helsingfors som satte det opp, etter at Finska teatern om våren hadde hatt stor suksess med Et dukkehjem (1879). Resultatet denne gangen var ikke like oppmuntrende, skriver Arvid Hultin. Siden oppførelsen etter hans skjønn var upåklagelig, måtte årsakene til mangelen på interesse blant publikum søkes i stykket selv. Han mener å finne flere svakheter:
Allt detta sammanlagdt, den oklara historiska grundvalen, den lika dunkla konflikten i hufvudpersonens inre, mängden af personer utan sjelfständighet i pjesen, den tunga dialogen och den tröga handlingen, har bidragit till att stycket gjort ett tråkigt intryck från scenen samt att det blifvit ganska litet uppmärksammadt och ganska litet omtyckt af allmänheten (Hultin 1880, 490).
Det kan også tenkes at det i 1880 var interessen for samtidsdramatikken som var årsaken til publikums manglende interesse for tidligere tiders mennesker.
